Apperance is tross alt everything...

Det skrives s uendelig mye for tiden om hvor langt vi kvinner er villig til g i sken etter perfeksjonisme. Og med rette! Vi lever i en verden hvor det plutselig er blitt avgjrende at vi ser ut som Barbiedukker alle sammen, med den perfekte kropp, perfekt hr, ikke s mye som en smilerynke, og selvflgelig en rdyr veske, gjerne i 10.000 kroner klassen, hengende over armen. Sa jeg verden? Jeg mente Norge! Jeg har aldri opplevd makan til hysteri andre steder. I mine r i Spania stusset jeg ogs over fenomenet, men det var p lang nr s ekstremt som her. Barbiekroppen var ikke like viktig der, litt former betd bare at du var fruktbar og deilig. Men jeg stusset over mennesker som knapt eide nla i veggen, hvor finanskrisen hadde sett til at minst den ene av forsrgerne i familien plutselig sto uten jobb, likevel prioriterte ting som Jean Paul skjorter og Armani jeans, og ikke bare til seg selv, men gjerne ogs til barna. Hl i hue ville vanlig oppegende konomisk bevisste mennesker som meg selv si. Men for dem s var det viktig, apperance is tross alt everything. Du kan slite som bare det for f endene til mtes, til f betalt huslnet og regningene og barnehage og og og. Men det er privat, ytterst privat. Utad m ingen se denne kampen, utad m det bugne, utad M du fremst som suksessfull og perfekt p alle mulige mter, ellers blir du stemplet som det motsatte.Hvordan skal du da komme deg opp igjen? N skal jeg ikke skjre alle over en kam her, det er mange som absolutt ikke var med p denne skjebnesvangre sirkelen, men fasinerende mange levde med dette glamourse skalkeskjulet.

Men det er jo langt vrre her til lands! Her er vi jo blitt s bortskjemte p ting og tang at det er nettopp bare ting og tang vi bryr oss om! Har vi blitt s grunne i vr tankegang at det eneste som engasjerer oss om dagen er antall dyre designvesker hun dama som gifta seg med han fotballspilleren Riise har i walk-in'en sin? Nr vi bruker tusenvis av kroner for fylle inn med kolagen eller hva sren det heter for noe i rynker som ikke eksisterer? Rynker som bare en selv ser, og vi andre m st med forstrrelsesglass for se antydningen av en strek. Hvorfor skal vi ha ansikter glatte og stramme som lerret? Hvorfor skal vi p dd og liv skjule at vi har levd? At vi har levd gjennom glede og smerte, redsel og sinne? Er det ikke dette som viser at vi har vrt med, og ikke bare sittet langs veggen som noen utstillingsdukker, statister i denne spenningsfyllte, humoristiske,actionbaserte, til tider skremmendedramatiske kjrlighetsfilmen som vi kaller livet? Jeg er stolt av rynkene mine, hver eneste en! Jeg har masse smilerynker rundt ynene som viser at jeg har vrt s heldig i mitt liv at jeg har ftt le, masse! Jeg har ftt smile og le! Jeg harledd s hardt og grundig at en skulle tro at man aldri skulle kunne klare slutte! Jeg har ogs rynker som beviser at jeg har vrt gjennom sorg, at jeg har vrt s uendelig lei meg at trene ingen ende ville ta. Jeg har rynker som beviser at jeg har vrt gjennom smerte. Jeg har fdt tre nydelige, herlige barn, presset dem ut av kroppen med all minkraft mens smerten river og drar og setter merker igjen som et bevis p bragden. Og jeg har bekymringsrynkene, som mor, kone, sster, datter og venn er dette bevis p at jeg bryr meg, virkelig. S JA! Jeg er stolt av rynkene mine. De beviser at jeg har levd, virkelig levd livet! S hvorfor skal vi skjule det? Hvorfor skal ingen f vite at vi har levd? Hvorfor skal vi fylle inn disse strekene og rynkene og viske ut alle erfaringene de str for?

Det er ikke noe bedre p klesveien.Forstr ikke hvorfor vi skal sprade rundt i det ene hinsides-all-fornuft dyre plagget etter det andre. Bak store Luis Vuitton skjerf skjuler vi de nysprytedestramme ansiktene vre og sprader rundt med vesker som koster like mye som en helt grei bruktbil. Vi skal p dd og liv vre der oppe, der fiffen er - vi skal vre fiffen! Selv om vi er 15 r gamle og den eneste inntekten vi har er fra selge VG p drstokkene til folk p sndager, s SKAL vi se ut som om vi er Hollywood stjerner alle mann (eller egentlig kvinner). Hvilken virkelighet er det egentlig vi lever i? Er vi blitt s bortskjemte at det viktigste for oss er bruke pengene vre p maskeradeutstyr? For er det ikke det det er? Vi kler oss opp til de grader for skjule at bak den plettfrie fasaden s skjuler det seg en helt vanlig kvinne. En kvinne som har en helt vanlig jobb, med en helt vanlig inntekt, med de helt vanlige utgiftene, gjremlene og hverdagene. Hvorfor m vi skjule det? Hvorfor er det ikke godt nok lenger vre vanlig ikke-millionrer? Vi er rett og slett blitt en gjeng med jlebukker! Den av dere som er uten synd, kan kaste den frste steinen str det i bibelen. Jeg kan ikke kaste noen stein, for jeg er like ille selv. Riktignok har jeg ingen dyr veske eller de riktige logoene p skjorter og annet, mitt svake punkt er solbriller. Helt siden jeg fikk mitt frste par dyre solbriller like fr min eldste snn ble fdt har jeg ikke klart g tilbake til disse billigbrillene. Innbiller meg jeg jo at kvaliteten er myyyyye bedre p de dyre, og at man dermed ikke forbruker like mange. Og det kan hende det, siden den gang er jeg n p mitt tredje brillepar. Rask hoderegning tilsier at jeg da kjper briller annenhvert r. Om jeg hadde kjpt flere eller frre med billigere briller vet jeg ikke, s nei. Jeg er ikke noe bedre selv!

Det er verst for de unge. Jeg grsser nr jeg ser 15-16 ringer sprade rundt p senteret med vesker som vi vanlige voksne folk med jobber og sparepenger aldri i livet kunne ta oss rd til! For et umenneskelig press de lever under! Tenk bli stemplet som ikke god nok fordi du ikke har den veska som alle andre mener at du m ha? Det var press da jeg var p den alderen ogs, men ikke i de grader som det er n. Den gang var det Levis bukser som var tingen, og Adidas genser. Det var et must. Men hadde du ikke det, ble du da godtatt likevel! Jeg hadde hverken Levis eller Adidias. Men jeg hadde massevis med venner og flte meg da minst like populr bde blant eget og det andre kjnn likevel. Ble hverken sttt ut eller mobbet eller betraktet som en total outsider (s vidt er meg bekjent i hvert fall). Jeg er evig takknemlig over ha blitt oppdratt og opplrt av min mor til ha en ryggrad sterk nok til kunne st imot presset. Men om jeg hadde klart det i dag med de forventningene som er i dag? Vet ikke, men jeg hper det. Og jeg hper for Guds skyld at nr mine to jenter vokser opp s er de ogs spass sterke at de klarer st rakrygget gjennom denne stormen ogs.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Thereselivet

Thereselivet

34, Ullensaker

Jeg heter Therese og er en kvinne i min aller beste alder (har forsvidt vrt det i hele mitt liv, s ingenting nytt der). Er gift med verdens snilleste og kjekkeste mann. Han er tysk og sammen har vi tre nydelige barn i alderen 0 til 6 r. Som 19 ring bestemte jeg meg for reise ut og erobre verden, og har bodd mange r i utlandet, bde i Sveits og i Spania, sistnevnte var hvor jeg traff min kjre for 15 r siden. For dryt fire r siden bestemte vi oss for bosette oss i det furet vrbitte her oppe og kom skjelvende av kulde med vr lille gullgutt som da var 22 mneder gammel, katta, og et uendelig stort flyttelass i mrkeste kaldeste desembermned fra +25 grader i Spania til -25 grader her. Der og da lurte vi vel p om vi var ved vre fulle fem, men siden har vi aldri angret! Jobber med bank og finans og bor i et koselig lite hus p Jessheim. Lykken str oss som regel bi og vi har innsett at vi er verdens heldigste mennesker, for vi kunne virkelig ikke hatt det bedre!

Kategorier

Arkiv

hits