Apperance is tross alt everything...

 

Det skrives så uendelig mye for tiden om hvor langt vi kvinner er villig til å gå i søken etter perfeksjonisme. Og med rette! Vi lever i en verden hvor det plutselig er blitt avgjørende at vi ser ut som Barbiedukker alle sammen, med den perfekte kropp, perfekt hår, ikke så mye som en smilerynke, og selvfølgelig en rådyr veske, gjerne i 10.000 kroner klassen, hengende over armen. Sa jeg verden? Jeg mente Norge! Jeg har aldri opplevd makan til hysteri andre steder. I mine år i Spania stusset jeg også over fenomenet, men det var på lang nær så ekstremt som her. Barbiekroppen var ikke like viktig der, litt former betød bare at du var fruktbar og deilig. Men jeg stusset over mennesker som knapt eide nåla i veggen, hvor finanskrisen hadde sett til at minst den ene av forsørgerne i familien plutselig sto uten jobb, likevel prioriterte ting som Jean Paul skjorter og Armani jeans, og ikke bare til seg selv, men gjerne også til barna. Høl i hue ville vanlig oppegående økonomisk bevisste mennesker som meg selv si. Men for dem så var det viktig, apperance is tross alt everything. Du kan slite som bare det for å få endene til å møtes, til å få betalt huslånet og regningene og barnehage og og og. Men det er privat, ytterst privat. Utad må ingen se denne kampen, utad må det bugne, utad MÅ du fremstå som suksessfull og perfekt på alle mulige måter, ellers blir du stemplet som det motsatte. Hvordan skal du da komme deg opp igjen? Nå skal jeg ikke skjære alle over en kam her, det er mange som absolutt ikke var med på denne skjebnesvangre sirkelen, men fasinerende mange levde med dette glamourøse skalkeskjulet.

Men det er jo langt værre her til lands! Her er vi jo blitt så bortskjemte på ting og tang at det er nettopp bare ting og tang vi bryr oss om! Har vi blitt så grunne i vår tankegang at det eneste som engasjerer oss om dagen er antall dyre designvesker hun dama som gifta seg med han fotballspilleren Riise har i walk-in'en sin? Når vi bruker tusenvis av kroner for å fylle inn med kolagen eller hva søren det heter for noe i rynker som ikke eksisterer? Rynker som bare en selv ser, og vi andre må stå med forstørrelsesglass for å se antydningen av en strek. Hvorfor skal vi ha ansikter glatte og stramme som lerret? Hvorfor skal vi på død og liv skjule at vi har levd? At vi har levd gjennom glede og smerte, redsel og sinne? Er det ikke dette som viser at vi har vært med, og ikke bare sittet langs veggen som noen utstillingsdukker, statister i denne spenningsfyllte, humoristiske, actionbaserte, til tider skremmende dramatiske kjærlighetsfilmen som vi kaller livet? Jeg er stolt av rynkene mine, hver eneste en! Jeg har masse smilerynker rundt øynene som viser at jeg har vært så heldig i mitt liv at jeg har fått le, masse! Jeg har fått smile og le! Jeg har ledd så hardt og grundig at en skulle tro at man aldri skulle kunne klare å slutte! Jeg har også rynker som beviser at jeg har vært gjennom sorg, at jeg har vært så uendelig lei meg at tårene ingen ende ville ta. Jeg har rynker som beviser at jeg har vært gjennom smerte. Jeg har født tre nydelige, herlige barn, presset dem ut av kroppen med all min kraft mens smerten river og drar og setter merker igjen som et bevis på bragden. Og jeg har bekymringsrynkene, som mor, kone, søster, datter og venn er dette bevis på at jeg bryr meg, virkelig. Så JA! Jeg er stolt av rynkene mine. De beviser at jeg har levd, virkelig levd livet! Så hvorfor skal vi skjule det? Hvorfor skal ingen få vite at vi har levd? Hvorfor skal vi fylle inn disse strekene og rynkene og viske ut alle erfaringene de står for?

Det er ikke noe bedre på klesveien. Forstår ikke hvorfor vi skal sprade rundt i det ene hinsides-all-fornuft dyre plagget etter det andre. Bak store Luis Vuitton skjerf skjuler vi de nysprøytede stramme ansiktene våre og sprader rundt med vesker som koster like mye som en helt grei bruktbil. Vi skal på død og liv være der oppe, der fiffen er - vi skal være fiffen! Selv om vi er 15 år gamle og den eneste inntekten vi har er fra å selge VG på dørstokkene til folk på søndager, så SKAL vi se ut som om vi er Hollywood stjerner alle mann (eller egentlig kvinner). Hvilken virkelighet er det egentlig vi lever i? Er vi blitt så bortskjemte at det viktigste for oss er å bruke pengene våre på maskeradeutstyr? For er det ikke det det er? Vi kler oss opp til de grader for å skjule at bak den plettfrie fasaden så skjuler det seg en helt vanlig kvinne. En kvinne som har en helt vanlig jobb, med en helt vanlig inntekt, med de helt vanlige utgiftene, gjøremålene og hverdagene. Hvorfor må vi skjule det? Hvorfor er det ikke godt nok lenger å være vanlig ikke-millionærer? Vi er rett og slett blitt en gjeng med jålebukker! «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen» står det i bibelen. Jeg kan ikke kaste noen stein, for jeg er like ille selv. Riktignok har jeg ingen dyr veske eller de «riktige» logoene på skjorter og annet, mitt svake punkt er solbriller. Helt siden jeg fikk mitt første par dyre solbriller like før min eldste sønn ble født har jeg ikke klart å gå tilbake til disse billigbrillene. Innbiller meg jeg jo at kvaliteten er myyyyye bedre på de dyre, og at man dermed ikke forbruker like mange. Og det kan hende det, siden den gang er jeg nå på mitt tredje brillepar. Rask hoderegning tilsier at jeg da kjøper briller annenhvert år. Om jeg hadde kjøpt flere eller færre med billigere briller vet jeg ikke, så nei. Jeg er ikke noe bedre selv!

Det er verst for de unge. Jeg grøsser når jeg ser 15-16 åringer sprade rundt på senteret med vesker som vi vanlige voksne folk med jobber og sparepenger aldri i livet kunne ta oss råd til! For et umenneskelig press de lever under! Tenk å bli stemplet som «ikke god nok» fordi du ikke har den veska som alle andre mener at du må ha? Det var press da jeg var på den alderen også, men ikke i de grader som det er nå. Den gang var det Levis bukser som var tingen, og Adidas genser. Det var et must. Men hadde du ikke det, ble du da godtatt likevel! Jeg hadde hverken Levis eller Adidias. Men jeg hadde massevis med venner og følte meg da minst like populær både blant eget og det andre kjønn likevel. Ble hverken støtt ut eller mobbet eller betraktet som en total outsider (så vidt er meg bekjent i hvert fall). Jeg er evig takknemlig over å ha blitt oppdratt og opplært av min mor til å ha en ryggrad sterk nok til å kunne stå imot presset. Men om jeg hadde klart det i dag med de forventningene som er i dag? Vet ikke, men jeg håper det. Og jeg håper for Guds skyld at når mine to jenter vokser opp så er de også såpass sterke at de klarer å stå rakrygget gjennom denne stormen også.

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Thereselivet

Thereselivet

34, Ullensaker

Jeg heter Therese og er en kvinne i min aller beste alder (har forsåvidt vært det i hele mitt liv, så ingenting nytt der). Er gift med verdens snilleste og kjekkeste mann. Han er tysk og sammen har vi tre nydelige barn i alderen 0 til 6 år. Som 19 åring bestemte jeg meg for å reise ut og erobre verden, og har bodd mange år i utlandet, både i Sveits og i Spania, sistnevnte var hvor jeg traff min kjære for 15 år siden. For drøyt fire år siden bestemte vi oss for å bosette oss i det furet værbitte her oppe og kom skjelvende av kulde med vår lille gullgutt som da var 22 måneder gammel, katta, og et uendelig stort flyttelass i mørkeste kaldeste desembermåned fra +25 grader i Spania til -25 grader her. Der og da lurte vi vel på om vi var ved våre fulle fem, men siden har vi aldri angret! Jobber med bank og finans og bor i et koselig lite hus på Jessheim. Lykken står oss som regel bi og vi har innsett at vi er verdens heldigste mennesker, for vi kunne virkelig ikke hatt det bedre!

Kategorier

Arkiv

hits