Da lille nummer 3 kom til verden - fødsel på ABC klinikken

Jeg skrev dette egentlig for lenge siden, mens jeg fortsatt hadde fødselen sånn noenlunde klart i minne. Men jeg har ikke delt det med noen før, det er jo egentlig veldig privat. Samtidig tror jeg sikkert det er flere der ute som kunne finne det interessant å lese hvordan er fødsel på ABC klinikken kan gå for seg. Så her er min beretning om når vår lille nummer tre kom til verden for snart ett år siden. 

Jeg har gjennom alle tre svangerskap følt veldig på at det er viktig og riktig for meg og for oss å ha en naturlig tilnærming til både svangerskap, fødsel og barseltid. Jeg er ikke redd hverken leger eller sykehus, og sliter så absolutt ikke med traumer fra tidligere vonde opplevelser. Men det er nå engang det som føles som det eneste riktige for meg og for oss. Derfor valgte vi naturlig nok også denne gang å føde på ABC klinikken på Ullevål ? en jordmordrevet klinikk, hvor man kan føde i fred og ro, uten hvite frakker, sykehussenger, monitorer og fotbøyler. Hvor de aller fleste fødsler foregår i vann, og hvor de varmeste, fineste, flinkeste jordmødrene på denne jord sørger for en trygg og god opplevelse. Det er en nydelig liten oase midt på Ullevål sykehus, hvor man, det øyeblikket man kommer opp trappen og inn glassdøren, helt glemmer at man befinner seg i en sykehusbygning. Her er det rolig, ingen som traver rundt i gangene, det er varme farger på veggene og overalt er det innrammede bilder av små nydelige babyer som har vært så heldige å få komme til verden nettopp her.

Når man har fått fødeplass på ABC, får man også tildelt en jordmor som følger deg opp gjennom svangerskapet. Det betyr at alle kontroller skjer her, noe som gjør at du snart føler deg veldig hjemme og får et nært og fortrolig forhold til jordmor. Det er ikke gitt at det er denne jordmoren som skal være med under fødselen, for det kommer an på vaktene, men man rekker gjerne å hilse på de andre også i løpet av svangerskapet slik at man veldig ofte treffer på «kjentsfolk» når tiden er inne.

Min fantastiske jordmor gjennom de to siste svangerskap, Anne Merete, er et nydelig menneske og en veldig dyktig jordmor. Jeg ba spesielt om å få henne, da jeg hadde fått så god kjemi med henne da jeg gikk gravid med Victoria, vår mellomste. Hun tok like godt vare på oss denne gang som forrige, og jeg kjente meg trygg og ivaretatt hele veien, og ikke minst sikker på at lille nummer tre skulle komme til verden på en like harmonisk måte som storesøster to år tidligere. Anne Merete hadde formanet meg flere ganger i løpet av svangerskapet, at fødsel nummer tre er en «luring», den kan ofte utarte seg litt annerledes enn de foregående fødslene. «Tenk på livmoren din nå som en gammel motor» sa hun. «Den kan være lei å få startet, og når du tror den endelig har startet, så stopper den igjen. Slik kan den holde på en stund. Men når den endelig har fått startet skikkelig, da kan det gå veldig fort». Jeg som hadde allerede hatt to raske, fine fødsler, var selvfølgelig helt overbevist om at det kom til å bli tilfelle også denne gang. Pøh! Tenkte jeg. «Min livmor er så neimen ikke noen gammel motor, den er en veloljet, spenstig Lambourghini og den har ikke noen problemer med å få startet opp nei!» Det er lett å bli litt kjepphøy og verdensmester, men det skulle selvfølgelig vise seg at Anne Merete hadde helt rett!

Natt til mandag andre februar begynte det endelig å skje saker og ting. Jeg var da seks dager på overtid, og begynte å bli veldig klar for fødsel. Hadde gått med uregelmessige sammentrekninger (vil ikke kalle det rier, for de var ikke sterke) hele helgen, uten at det hadde blitt noe mer. Jeg hadde spist persille til den store gullmedaljen (skal visst funke, uten at jeg kan si at jeg merket noe til det?), og gjort alle de andre triksene i boken også uten noe resultat! Men som sagt, den natten begynte ting endelig å skje! Jeg merket den første rien akkurat i det vi hadde lagt oss ved midnatt. Ville ikke si noe til Thorsten enda, ville se det an, kanskje kom det til å dabbe av, eller kanskje jeg bare ønsket det så inderlig at jeg innbilte meg hele greia. Men etter tre-fire rier som kom ganske nøyaktig med 20 minutters mellomrom, var jeg sikker på at nå var det ordentlige saker. Jeg vekket Thorsten og fortalte at det ikke er noe stress enda, men at jeg hadde rier. Jeg ringte ABC for å fortelle at vi nok kom til å komme etter hvert, men det var fortsatt lenge mellom riene. I og med at forrige fødsel var veldig rask og vi har litt reisevei (ihvertfall hvis vi må reise midt i rushen, da kan en 40 minutters biltur, plutselig ta to timer), ble vi sammen med ABC enige om å ikke drøye for lenge med å komme inn. Victoria våknet selvfølgelig idet vi holdt på å gjøre oss klare til å reise ut i den bekmørke vinternatten, og hun ante nok at noe var på ferde for hun gråt og gråt helt hysterisk og ville ikke slippe oss. Min mor som bodde hos oss i disse fødedagene var klar til å overta kontrollen, men det var med svært tungt hjerte at jeg måtte rive meg løs fra min elskede lille toåring som gråt som om hun aldri skulle få se mamma?n sin igjen. Storebror på snart seks sov sin lykkeligste søvn i senga vår og merket ingenting. Vi reiste hjemmefra kvart over tre på morgenen, og på speilblanke veier gikk ferden innover mot byen. Som forventet og akkurat slik som forrige gang, tok riene seg raskt opp. Og inntil vi kjørte nedover mot Ullevål kom de med 6 minutters mellomrom og var begynt å bli vonde. Da jeg er hellig overbevist om at bevegelse og tyngdekraft er nøkkelen til en kjapp og god åpningsfase, ville jeg heller ikke denne gangen bli sluppet av ved inngangen, men at vi som forrige gang parkerte på parkeringshuset og gikk hele veien sammen derfra. Vi måtte ta mange pauser på veien, og trappene opp til tredje etasje var like slitsomme denne gang (Thorsten ba meg instendig om å ta heisen, men hallo! Det blir jo ikke noe åpning av å ta heisen!). Idet vi kommer inn i den lune ABC avdelingen, blir vi møtt av en varm og smilende jordmor Ingrid som ønsket oss hjertelig velkomne og sa at det var så godt å se oss. Allerede da får man jo lyst til å begynne å grine, for godhet er noe som jeg blir så fryktelig rørt av. Men så skjedde det merkeligste av alt, mens vi står der og snakker med jordmoren begynner jeg å innse at det begynte å bli en stund siden forrige ri, de hadde jo søren klype meg dabbet av. Jeg ble helt flau, og følte meg relativt dum som hadde kommet hit klokken fire på natten, med bag og mann og kamera og fødemusikk på ipoden, men var jo for svartens ikke i fødsel!!! Hvor dum går det an å bli?? Var redd for at jordmoren skulle bli irritert, og var forberedt på å snu og reise hjem igjen med like stor kul på magen. Men den gang ei! Hun tok rundt meg og sa «kom inn, kom inn». Hun sa at nå var vi sikkert veldig slitne som hadde drevet med rier og styr hele natten, så det var bare bra at riene hadde dabbet litt av, for da fikk vi muligheten til å sove og slappe av litt før det satte i gang igjen. Hun viste oss til en fødestue, samme fødestue som Victoria ble født i, og sa at nå måtte vi få oss litt søvn begge to.  Jeg fikk en akupunkturnål i pannen for å kunne slappe mer av og sove. Fødestuene på ABC er helt fantastiske. Det er tre stykker av dem og de er like store og herlige alle sammen. De består av en stor god dobbeltseng, et hjørnebadekar, lenestoler og sakkosekker. Det er varme farger på veggene, store bad, man kan dempe belysningen og best av alt: ikke noe «sykehusting». Jeg hadde litt (les veldig) dårlig samvittighet for at vi skulle ta opp en hel fødestue for å ligge og sove, men ble beroliget med at det ikke var stort trøkk den morgenen, og om de plutselig skulle trenge fødestuen likevel så skulle vi nok bli flyttet til et barselrom istedenfor. Så med fødemusikk og tente telys i rommet, la vi oss tett inntil hverandre og sov på fødestue nr. 322 mens Oslo begynte å våkne til liv utenfor.

 



Klokken seks våknet jeg av en ri, ikke alt for vond, men vond nok til at jeg våknet av den, og hørte et slags «knepp» langt inni meg et sted. Jeg har aldri opplevd vannavgang før, for med Benjamin tok de vannet og med Victoria gikk alt så fort at vannet gikk nok i fødekaret uten at jeg merket det. Jeg skjønte imidlertid fort at det var det som hadde skjedd for det sildret varmt fostervann nedover beina. Jeg sto opp av sengen, og flodbølgen av fostervann fosset ut. Syntes det egentlig var litt morsomt, i hvert fall veldig interessant, å se hvor sinnssykt mye vann det faktisk er! Vi håpte med dette at nå hadde den der gamle motoren (som jeg måtte innse at jeg likevel hadde) fått start på seg, og riktignok kom det et par rier til. Jordmor Ingrid kom inn og satt sammen med oss en stund, men vi måtte til slutt innfinne oss med at det dabbet av igjen? Hørte ute i fra gangen at et par som hadde kommet inn like etter oss, nå holdt på å flytte inn på et barselrom med en liten baby i favnen, og jeg bemerket at jeg syntes det egentlig var litt urettferdig. «ja, men hun er ikke tredjegangsfødende som du» lo jordmoren snilt til meg, og beroliget meg med at det kom til å bli fødsel på oss også, snart, jeg måtte bare være tålmodig. Da Gud skapte Therese, utstyrte han henne ikke med alt for mye tålmodighet, og det kjente jeg veldig på nå, i tillegg hadde jeg visst fått utdelt en veldig dårlig motor av en livmor? Det var ikke annet å gjøre enn å legge seg ned igjen og la verden fare utenfor gardinene.



Så ble det vaktskifte og jeg fikk en varm og god klem fra jordmor Ingrid som hadde tatt så godt vare på oss, og hun gledet seg til å få hilse på den nye verdensborgeren da hun kom på vakt neste kveld. Den nye jordmoren som kom, Jolanta, var like herlig og flink, og hun beordret oss til å få i oss litt mat. Må jo ha krefter til jobben som skal gjøres. Thorsten gikk ned og hentet mat fra restauranten og vi koste oss så en skulle tro vi var på hotelltur! Ved ti tiden fikk jeg noen flere akupunkturnåler, disse skulle hjelpe med å få fortgang i sakene, og riktignok startet riene igjen like etter. Full av forventning tok vi imot hver eneste ri med åpne armer, men til vår store skuffelse varte det heller ikke denne gangen lenge før motoren igjen døde vekk. Vi kunne ikke annet gjøre enn å ta det hele med godt humør, så det ble mye strikking, lesing, og enda litt mer mat og kos i timene som gikk. Hadde vel egentlig til slutt innfunnet meg med at det ikke ble noen baby, at jeg skulle gå høygravid herfra til evigheten, før det plutselig ble liv i leiren igjen sånn ved 13-tiden. Riene kom jevnt og trutt med 20 minutters mellomrom, og selv om de ikke var spesielt vonde eller lange, så var de i hvert fall rier og de ble der, de dabbet ikke av! Nytt håp tentes og vi så frem imot en fødsel likevel!



Kl 15 var det igjen vaktskifte og en ny klem og varme lykkeønskninger fra jordmor Jolanta som ga stafettpinnen til jordmor Annette. Jeg ble så glad og varm om hjertet da Annette kom smilende inn til oss. Hun hadde nemlig vært med på fødselen til Victoria, og jeg ble så lykkelig over at hun også skulle (forhåpentligvis da?) få være med på denne. Det var nok det som var meningen sa jeg til magen, at du ville vente til Annette kom! Riene kom da fortsatt jevnt og trutt, med ca 10 minutters mellomrom, men de var fortsatt hverken sterke eller spesielt vonde. Jeg hadde på følelsen at det ikke var mye åpning å snakke om, i og med at det hadde vært så ineffektive rier hele veien, men vi ble nå enige om at hun skulle ta en sjekk ved 16 tiden. Mine anelser skulle vise seg å stemme, kun tre cm åpning! Det var jo egentlig ganske komisk, med tanke på at vi hadde hatt rier av og på i 16 timer! Nå skal det jo sies at det hadde vært mest av og ikke på, men likevel? Vi ble enige om at hun skulle nappe litt i mormunnen for å få fortgang i sakene, men det var nesten ingenting å nappe i for mormunnen var helt bløt og syltynn. Og så fort hun var ferdig der nede satt det også i gang! Det tok av med én gang! Fra å ha hatt «koserier» i en evighet, gikk vi nå over til skikkelige krafttak som kom og kom og kom, uten særlig hviletid mellom slagene. Fikk plutselig en anelse på hva riestorm er, for dette kunne kun sammenlignes med en storm som fór over meg. Jeg ble stående en stund i prekestolen, vugget frem og tilbake mens jeg arbeidet meg gjennom ri for ri. Annette forlot ikke stua en eneste gang, hun var klar, skjønte vel mer enn meg at dette kunne komme til å gå fort. Selv var jeg overbevist om at det sikkert var flere timer igjen til vi skulle få hilse på vår lille prinsesse. Klokken var nå blitt ca 16:30. Jeg ville vente så lenge som mulig med å gå ned i fødekaret, var redd for at riene skulle dabbe av igjen, men ved 16:45 tiden merket jeg på meg at tiden var inne og jeg sank endelig ned i det deilige varme vannet. Det er som en premie i seg selv, etter å ha stått og hengt på den prekestolen i ri etter ri, jobbet deg gjennom hver eneste bølge som skyller seg gjennom hele kroppen din som en tsunami, å endelig få synke ned og la det varme vannet omslutte hele kroppen. Du finner en helt ny ro, selv om riene kommer tett, så hjelper vannet virkelig på både smerten og hvordan du takler dem. Stemningen inne på stua var god hele tiden. Vi lo og spøkte mellom riene, og kjemien med Annette var helt fantastisk. Jeg har aldri ledd så mye under en fødsel før, lo så tårene trillet! Men så fort en ny tsunami begynte å velte seg inni meg, forsvant jeg også inn med den, hmmmet meg gjennom og konsentrerte meg fullt og helt, enset ikke verden utenfor. Fødemusikken sto på lavt i bakgrunnen, lyset var dempet og telysene brant. Det var helt enkelt en magisk stemning inne på fødestue 322 den ettermiddagen. Etter hvert ble riene så intense at det ikke var pause mellom dem, de kom slag i slag med bare noen sekunders mellomrom. Da konkluderte jeg med, akkurat slik jeg har konkludert to ganger tidligere og slik som veldig mange før meg, at dette var ikke noe gøy lenger, dette klarte jeg rett og slett ikke mer av. Annette strøk meg over håret og sa at dette går så bra, og husk, når er det fødekvinnene sier slikt? Når det er like før, når man nesten er på mållinjen, når det bare er oppløpet igjen.  Det var sant, jeg visste det. Men samtidig virket mållinjen uendelig langt unna. Thorsten støttet meg hele veien, han la en kald klut på pannen min og det var utrolig deilig. Jeg orket ikke mye styr på dette tidspunktet, slik har det også vært på de tidligere fødslene. Jeg vil helst få være helt i fred. Orker hverken å bli berørt eller snakket til så sant det ikke er jeg som starter praten. Jeg er i en helt annen verden, min egen messende fødeverden, og der er det ikke kapasitet til å gjøre noe annet enn nettopp å føde. Jeg lå i en slags foroverlent stilling i badekaret og midt i en ri kjente jeg plutselig at hodet kom. Hadde ikke hatt noen pause, slik man ofte får mellom åpningsriene og presseriene, og hadde heller ikke forvarsel om at hun var på vei ut. Men det var hun plutselig! Jeg sa til Annette «hjelpes meg, nå kommer hun jo», og rolige, gode Annette hjalp meg over slik at jeg ble sittende bakoverlent i karet. Vi hadde snakket mye i forkant over ønsket mitt om å få ta imot lille nummer tre selv, og nå var tiden kommet for at jeg skulle med mine egne hender få ta imot min lille skatt til denne verden. Selv om vi hadde snakket om det flere ganger om hvordan det måtte gjøres, følte jeg plutselig at det var en helt uoverkommelig oppgave, modt i smerter og rier og pressetrang, skulle jeg klare å ta henne i mot? Men takket være Annettes ro og kyndige veiledning, klarte jeg det! Det er jeg henne evig takknemlig for! Hun kunne bare akseptert at jeg sa at det ikke gikk, at jeg ikke klarte det, men det gjorde hun ikke. Hun insisterte på at dette kom jeg til å klare, hun visste vel hvor mye jeg hadde kommet til å angre hvis jeg backet ut nå. Thorsten fikk beskjed om å sette seg bak meg, slik at han fikk holdt meg og jeg fikk frigjort armene (brukte jo de til å presse fra). Dermed kunne jeg bevege hendene mine ned og ha kontrollen. Jeg fikk en kraftig pressrie og presset hodet ut. Etter at Annette hadde forløst hodet var resten opp til meg. Det var en helt vanvittig opplevelse og følelse! Å kjenne hodet der nede, hodet til mitt barn, som ble forløst fra min egen kropp. Jeg fikk tak under armene hennes og på neste ri ble resten av kroppen forløst og jeg dro henne opp av vannet og opp på brystet mitt. Det var en veldig sterk opplevelse, og det var tårer og latter og uendelig glede! Der var hun, lille Elisabeth (selv om det visste vi ikke da, at hun het Elisabeth mener jeg, det visste vi ikke før flere uker senere), og hun var så skjønn! Liten og glatt og blå og myk og med masse mørkt hår ? helt perfekt på alle måter. Jeg la henne rett til brystet, og hun hadde nok vært flink til å øve seg på dette i løpet av de siste månedene i magen, for hun fant brystet og klarte sakte men sikkert å få tak. Det var en nydelig stund. Vi satt lenge slik i badekaret og bare nøt nuet. Klokken viste 17:14 da hun svømte ut til oss.




Etter en stund var det på tide å føde ut morkaken. Akkurat det synes jeg er en kjedelig greie. Man er liksom så ferdig med fødinga, og så skal man til å føde igjen. Selv om det hverken gjør vondt eller er tøft på noen som helst måte, må jeg si at det er rett og slett kjipern. Men, den må jo ut. Jeg sto i badekaret og forsøkte å presse den ut. Den var ikke helt medgjørlig, så Annette måtte nappe litt i navlesnoren ? det synes jeg i hvert fall er spooky! Selv om de napper forsiktig, og selv om man vet at den bare sitter fast i det som faktisk skal ut, så blir jeg alltid litt panikkslagen av tanken om å røske ut deler av mitt indre! Men ut kom den, og det er faktisk veldig interessant å studere dette fascinerende organet som har holdt mitt barn i live, gitt det næring og alt det har trengt i ni måneder, og nå som jobben er gjort, ligger den her i en bøtte ? mission accomplished.

Jeg hadde mistet veldig lite blod, men siden jeg var tredjegangsfødende fikk jeg likevel en sprøyte med Pitocin i låret for å hjelpe livmoren med å trekke seg sammen ? det var jo dette med den gamle motoren da ? livmoren er ikke lenger like sprek og klarer ikke helt å trekke seg sammen på egenhånd. Etter en rask vurdering av skadeomfanget i de sydligere breddegrader, kunne Annette til min store glede konstatere at det ikke var noen skader og ingen sting trengtes. Så lå vi der da, Thorsten, Elisabeth og jeg tett sammen i dobbelsenga på fødestua og fant varmen og roen. Det som er så deilig på ABC er at de stresser ikke med hverken veiing, vasking eller påkledning. Veiinga og målinga tar de først senere, når vi er klare for det. De lar dere være i fred og bli kjent. De har full fokus på viktigheten av hud-mot-hud, så her varmes de nyfødte av varmen fra mor og far og ikke fra klær eller luer. Denne stunden etter fødselen, mens vi fortsatt er på fødestuen og det er ro og harmoni i rommet er helt magisk.

Etter hva som kunne like gjerne vært en time som ti minutter, aner ikke, for man mister litt oversikten av tid i en slik stund, begynte jeg plutselig å blø veldig. Kjente det veltet ut av meg. Vi ringte i snora og Annette kom inn for å sjekke. Ja, det var mye blod og blodkoaguleringer. Hun sa at det var viktig at jeg fikk tømt blæra for livmoren klarte ikke å trekke seg sammen hvis urinblæren var for full og dermed i veien. Jeg gikk på do flere ganger, men klarte ikke å få ut så mye som en dråpe. Hadde jo løpt på do i hytt og pine før fødselen startet, så det var vel ikke mye igjen inne der. Og jeg blødde og jeg blødde. Jeg fikk enda en sprøyte med Pitocin og Annette masserte magen min for å prøve å stoppe det, men det fortsatte å velte ut koaguleringer. Annette begynte å bli litt bekymret, sa at dette likte hun ikke. Selv skjønte jeg ikke alvoret før hun sa at hvis vi ikke klarte å stoppe blødningen nå måtte jeg flyttes over til vanlig fødeavdeling og bli værende der med drypp. Aldri i verden tenkte jeg, litt blod skal søren meg ikke få ødelegge denne harmonien. Jeg sa til Annette at hun måtte gjøre alt hun kunne, og hun ba om unnskyldning på forhånd for det hun måtte gjøre nå. «Jeg vet du har vært gjennom en fødsel og dette kommer til å gjøre veldig vondt. Jeg hater det, men jeg må gjøre det» sa hun og før jeg visste ordet av det lå hun med hele sin kroppstyngde oppå den slunkne mammamagen min og dyttet og nærmest hoppet med all sin kraft for å få presset ut koaguleringene som hopet seg opp inne i livmoren. Jeg skreik, det var ikke en sånn behandling man venter seg etter nettopp å ha født et barn. Men jammen hjalp det! Annette var helt svett, og det var jeg også! Jeg fortsatte jo å blø litt, men nå var det friskt blod som kom og i den hastigheten og mengden man skal blø, ikke store klumper med oppsamlet blod. Selv om det var grusomt der og da er jeg Annette evig takknemlig for den røffe behandlingen jeg fikk! Det var helt avgjørende!

Så senket endelig roen seg igjen på fødestue 322, og vi fikk være i fred i et par timer før vi ruslet noen meter nedover i gangen hvor vi hadde fått tildelt barselrom. Når man føder på ABC er man også her på barsel. De har tre fødestuer og 7 barselrom, og man kan reise hjem tidligst 2 timer etter fødselen eller bli værende i opptil 48 timer. Det er en herlig tid å være på ABC på barsel. Det er så fredelig og rolig der, deilige rom med dobbelseng, tv og bad. Man får virkelig følelsen av å være på hotellferie med sin kjære og nyankomne. Måltidene inntas nede i restauranten eller på rommet, og det er også en dagligstue hvor man kan få besøk av besteforeldre og storesøsken. Ingen andre besøkende får komme inn på avdelingen, og det er det som gjør det så deilig og rolig der. Det er ikke noe gjennomfart av folk i tide og utide. De få du møter på i gangen er enten nybakte foreldre med et bittelite nakent menneske mot brystet, en smilende jordmor eller en og annen stolt storebror.



Når vi under svangerskapet snakket om hvordan vi ville ha denne fødselen, fødselen til lille nummer tre, så var vi begge skjønt enige om at også denne gang ville ha en naturlig fødsel. Jeg hadde et sterkt ønske om hjemmefødsel. Thorsten var veldig skeptisk til dette, men etter at vi hadde lest mye om det og informert oss godt, var også han positiv til dette. Det som appellerte til meg var det å slippe å måtte reise inn til Ullevål. Terminen var i slutten av januar, og med kaldt vær og glatte veier så hadde det vært utrolig deilig å bare kunne bli hjemme og få jordmor hjem til oss. En annen ting som også gjorde at jeg helte veldig til dette, var å kunne få inkludere de andre to barna. Kanskje kunne de få være med på fødselen hvis dette lot seg gjennomføre, og hvis ikke, kunne de i hvert fall få være her i nærheten og få komme inn så fort barnet var født. Dess mer jeg tenkte på det, dess sterkere ble ønsket om hjemmefødsel. Samtidig så lengtet jeg veldig tilbake til ABC. Fødselen og barseltiden forrige gang hadde vært så fantastisk, og ønsket om å få oppleve det igjen var også veldig sterkt. Så jeg måtte vurdere det ene opp mot det andre, og den viktigste grunnen til at vi til slutt endte på ABC igjen, hvis du ser bort i fra den nydelige erfaringen vi hadde fra forrige gang, var det å få ro under barseltiden etter fødselen. Vi har to barn i fra før og ingen familie i nærheten hvilket betyr lite alenetid og ingen til å hjelpe med avlastning. Jeg så for meg at ved å føde hjemme, vil vi ikke få den samme roen etter fødselen som når vi er på ABC. Hjemme må hverdagen gå sin gang uansett, karusellen slutter aldri å gå. Mens på ABC er det jo bare Thorsten, barnet og jeg. To dager med kos og ro og fred, kun oss tre. Det er et nyfødt lite nurk som kan få all oppmerksomheten, det er snop, det er tv, det er soving, det er god mat. Ingen storesøsken som hopper i sofaen, krangler og hyler, ingen må leveres i barnehagen, ingen middag må lages og ingen klær må vaskes. Alt det blir tatt hånd om av den konstituerte kapteinen som styrer skuta hjemme, min kjære mor som har flydd inn fra Spania for å hjelpe til, slik at vi kan nyte denne verdifulle tiden. Egoistisk? Ja kanskje, men etter en fødsel har man lov til å være litt egoistisk. Mamma kommer tidsnok hjem J

Apperance is tross alt everything...

 

Det skrives så uendelig mye for tiden om hvor langt vi kvinner er villig til å gå i søken etter perfeksjonisme. Og med rette! Vi lever i en verden hvor det plutselig er blitt avgjørende at vi ser ut som Barbiedukker alle sammen, med den perfekte kropp, perfekt hår, ikke så mye som en smilerynke, og selvfølgelig en rådyr veske, gjerne i 10.000 kroner klassen, hengende over armen. Sa jeg verden? Jeg mente Norge! Jeg har aldri opplevd makan til hysteri andre steder. I mine år i Spania stusset jeg også over fenomenet, men det var på lang nær så ekstremt som her. Barbiekroppen var ikke like viktig der, litt former betød bare at du var fruktbar og deilig. Men jeg stusset over mennesker som knapt eide nåla i veggen, hvor finanskrisen hadde sett til at minst den ene av forsørgerne i familien plutselig sto uten jobb, likevel prioriterte ting som Jean Paul skjorter og Armani jeans, og ikke bare til seg selv, men gjerne også til barna. Høl i hue ville vanlig oppegående økonomisk bevisste mennesker som meg selv si. Men for dem så var det viktig, apperance is tross alt everything. Du kan slite som bare det for å få endene til å møtes, til å få betalt huslånet og regningene og barnehage og og og. Men det er privat, ytterst privat. Utad må ingen se denne kampen, utad må det bugne, utad MÅ du fremstå som suksessfull og perfekt på alle mulige måter, ellers blir du stemplet som det motsatte. Hvordan skal du da komme deg opp igjen? Nå skal jeg ikke skjære alle over en kam her, det er mange som absolutt ikke var med på denne skjebnesvangre sirkelen, men fasinerende mange levde med dette glamourøse skalkeskjulet.

Men det er jo langt værre her til lands! Her er vi jo blitt så bortskjemte på ting og tang at det er nettopp bare ting og tang vi bryr oss om! Har vi blitt så grunne i vår tankegang at det eneste som engasjerer oss om dagen er antall dyre designvesker hun dama som gifta seg med han fotballspilleren Riise har i walk-in'en sin? Når vi bruker tusenvis av kroner for å fylle inn med kolagen eller hva søren det heter for noe i rynker som ikke eksisterer? Rynker som bare en selv ser, og vi andre må stå med forstørrelsesglass for å se antydningen av en strek. Hvorfor skal vi ha ansikter glatte og stramme som lerret? Hvorfor skal vi på død og liv skjule at vi har levd? At vi har levd gjennom glede og smerte, redsel og sinne? Er det ikke dette som viser at vi har vært med, og ikke bare sittet langs veggen som noen utstillingsdukker, statister i denne spenningsfyllte, humoristiske, actionbaserte, til tider skremmende dramatiske kjærlighetsfilmen som vi kaller livet? Jeg er stolt av rynkene mine, hver eneste en! Jeg har masse smilerynker rundt øynene som viser at jeg har vært så heldig i mitt liv at jeg har fått le, masse! Jeg har fått smile og le! Jeg har ledd så hardt og grundig at en skulle tro at man aldri skulle kunne klare å slutte! Jeg har også rynker som beviser at jeg har vært gjennom sorg, at jeg har vært så uendelig lei meg at tårene ingen ende ville ta. Jeg har rynker som beviser at jeg har vært gjennom smerte. Jeg har født tre nydelige, herlige barn, presset dem ut av kroppen med all min kraft mens smerten river og drar og setter merker igjen som et bevis på bragden. Og jeg har bekymringsrynkene, som mor, kone, søster, datter og venn er dette bevis på at jeg bryr meg, virkelig. Så JA! Jeg er stolt av rynkene mine. De beviser at jeg har levd, virkelig levd livet! Så hvorfor skal vi skjule det? Hvorfor skal ingen få vite at vi har levd? Hvorfor skal vi fylle inn disse strekene og rynkene og viske ut alle erfaringene de står for?

Det er ikke noe bedre på klesveien. Forstår ikke hvorfor vi skal sprade rundt i det ene hinsides-all-fornuft dyre plagget etter det andre. Bak store Luis Vuitton skjerf skjuler vi de nysprøytede stramme ansiktene våre og sprader rundt med vesker som koster like mye som en helt grei bruktbil. Vi skal på død og liv være der oppe, der fiffen er - vi skal være fiffen! Selv om vi er 15 år gamle og den eneste inntekten vi har er fra å selge VG på dørstokkene til folk på søndager, så SKAL vi se ut som om vi er Hollywood stjerner alle mann (eller egentlig kvinner). Hvilken virkelighet er det egentlig vi lever i? Er vi blitt så bortskjemte at det viktigste for oss er å bruke pengene våre på maskeradeutstyr? For er det ikke det det er? Vi kler oss opp til de grader for å skjule at bak den plettfrie fasaden så skjuler det seg en helt vanlig kvinne. En kvinne som har en helt vanlig jobb, med en helt vanlig inntekt, med de helt vanlige utgiftene, gjøremålene og hverdagene. Hvorfor må vi skjule det? Hvorfor er det ikke godt nok lenger å være vanlig ikke-millionærer? Vi er rett og slett blitt en gjeng med jålebukker! «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen» står det i bibelen. Jeg kan ikke kaste noen stein, for jeg er like ille selv. Riktignok har jeg ingen dyr veske eller de «riktige» logoene på skjorter og annet, mitt svake punkt er solbriller. Helt siden jeg fikk mitt første par dyre solbriller like før min eldste sønn ble født har jeg ikke klart å gå tilbake til disse billigbrillene. Innbiller meg jeg jo at kvaliteten er myyyyye bedre på de dyre, og at man dermed ikke forbruker like mange. Og det kan hende det, siden den gang er jeg nå på mitt tredje brillepar. Rask hoderegning tilsier at jeg da kjøper briller annenhvert år. Om jeg hadde kjøpt flere eller færre med billigere briller vet jeg ikke, så nei. Jeg er ikke noe bedre selv!

Det er verst for de unge. Jeg grøsser når jeg ser 15-16 åringer sprade rundt på senteret med vesker som vi vanlige voksne folk med jobber og sparepenger aldri i livet kunne ta oss råd til! For et umenneskelig press de lever under! Tenk å bli stemplet som «ikke god nok» fordi du ikke har den veska som alle andre mener at du må ha? Det var press da jeg var på den alderen også, men ikke i de grader som det er nå. Den gang var det Levis bukser som var tingen, og Adidas genser. Det var et must. Men hadde du ikke det, ble du da godtatt likevel! Jeg hadde hverken Levis eller Adidias. Men jeg hadde massevis med venner og følte meg da minst like populær både blant eget og det andre kjønn likevel. Ble hverken støtt ut eller mobbet eller betraktet som en total outsider (så vidt er meg bekjent i hvert fall). Jeg er evig takknemlig over å ha blitt oppdratt og opplært av min mor til å ha en ryggrad sterk nok til å kunne stå imot presset. Men om jeg hadde klart det i dag med de forventningene som er i dag? Vet ikke, men jeg håper det. Og jeg håper for Guds skyld at når mine to jenter vokser opp så er de også såpass sterke at de klarer å stå rakrygget gjennom denne stormen også.

 

 

 

 

 

 

Min aller første blogg!!

 

Så skulle jeg kaste meg på bloggbølgen også da! Dette blir gøy! Om det er noen der ute som kommer til å lese mine funderinger og betraktninger vet jeg ikke, men det er vel heller ikke det viktigste. Føler at jeg trenger et sted å få skrevet ned ting jeg går og grubler på. Men hva slags blogg skal nå dette bli? Ikke blir det noen rosablogg, selv om jeg ærlig skal innrømme at jeg ikke helt vet hva definisjonen på det er. Er veldig glad i fargen rosa altså, og kan bake deilige cupcakes med rosa smørkrem i en fjong snurretopp, men der stopper vel det rosa i meg. Ikke blir det noen interiørblogg heller. Har funnet ut at jeg har hverken tid eller råd til å følge med på alle disse interiørtrendene. Misforstå meg rett, jeg er på ingen måte fattig, men prioriterer vel andre ting. Også var det dette med tiden da... Begynte å abonnere på et trendy interiørmagasin da jeg skulle ut i permisjon med lille nummer 3. Tenkte at det kanskje var på tide at jeg ble litt mer opplyst om temaet. Alle rundt meg virket å ha så nydelige delikate hjem. For å si det slik, alle de 5 utgavene ligger fortsatt inntullet i sin plastikk i aviskurven... Ikke det at jeg ikke liker å ha det pent, for det gjør jeg. Veldig glad i å ha det både rent og pent rundt meg, mine nærmeste vil vel til og med gå så langt og konstatere at jeg har støv på hjernen, for vaskeklut og støvsuger får sjelden fri. Men noen interiørblogger blir jeg nok aldri, noe den forferdelige dyprøde gamle skinnsofaen som troner i hjørnet på stua er et begredelig bevis på. Jeg kaller den bare for «Styggen». Vi kjøpte Styggen brukt da vi flyttet til Norge for godt og vel fire år siden, og tanken var at den skulle holde til vi kunne ta oss råd til en skikkelig sofa. Midlertidig. Men der sitter den fortsatt. Som en stor, gammel, bitter og dvask klegg.  Mang en gang drømmer jeg meg bort og tenker at én dag, EN dag, skal også min stue ha en pen og innbydende sofa, med deilige puter og et svalt, lyst stoff. En slik sofa man sitter og leser disse trendy interiørmagasinene i. Helt til jeg brått våkner opp til realiteten og ser min lille toåring miste hele brødskiva med makrell i tomat ned i sofaputene (selvfølgelig med makrellsiden ned), min tøffe, gode 6 åring slenge seg rett ned etter å ha vært på en gjørmete fotballtrening og min 4 måneder gamle koseklump gulpe opp hele pupperetten. DA er jeg igjen veldig, veldig fornøyd med Styggen. Da henter jeg frem vaskekluten og lett som en plett vasker jeg alt av og Styggen er like "fin" igjen! Da klapper jeg meg selv på skulderen og tenker at alle de andre er dumme de, som har så fintfølende sofaer som man ikke kan miste makrellskiva i!

 

Så da blir det vel en blogg som handler om alt mulig annet da, bortsett fra jakt og fiske, stjernetegn og andre ting som ikke helt har klart å fange min store interesse. Det blir heller mine betraktninger og funderinger rundt livet som trebarnsmor, verdier, hverdagslivet og den evinnelige kabalen som skal gå opp hver dag, samfunnet vi lever i og andre mer eller mindre viktige temaer som engasjerer meg. Vil du være med så heng på! J

 

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Januar 2016 » Juni 2015
Thereselivet

Thereselivet

34, Ullensaker

Jeg heter Therese og er en kvinne i min aller beste alder (har forsåvidt vært det i hele mitt liv, så ingenting nytt der). Er gift med verdens snilleste og kjekkeste mann. Han er tysk og sammen har vi tre nydelige barn i alderen 0 til 6 år. Som 19 åring bestemte jeg meg for å reise ut og erobre verden, og har bodd mange år i utlandet, både i Sveits og i Spania, sistnevnte var hvor jeg traff min kjære for 15 år siden. For drøyt fire år siden bestemte vi oss for å bosette oss i det furet værbitte her oppe og kom skjelvende av kulde med vår lille gullgutt som da var 22 måneder gammel, katta, og et uendelig stort flyttelass i mørkeste kaldeste desembermåned fra +25 grader i Spania til -25 grader her. Der og da lurte vi vel på om vi var ved våre fulle fem, men siden har vi aldri angret! Jobber med bank og finans og bor i et koselig lite hus på Jessheim. Lykken står oss som regel bi og vi har innsett at vi er verdens heldigste mennesker, for vi kunne virkelig ikke hatt det bedre!

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits